NKK er 90 år
Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund ble stiftet 9. desember 1919 i Kristiania. Av protokollen går det fram at møtet var kommet i stand ”efter forutgående bekjentgjørelser ved cirkulærer til de stiftede fylkesforeninger i landet, og til de enkelte kasserere i landet i et antall av ca. 400”.
I forbindelse med forbundets 75-års jubileum ble det utgitt en jubileumsberetning. I anledning 90-års jubileet gjengis litt fra denne beretningen, som forteller hvordan forbundet ble til, og hva som var de største sakene i begynnelsen.
”Norges Herredskassererforbund ble stiftet 9. desember 1919 i møte på Hotell Norge, Kristiania.
I 1919 var det flere fylkesforeninger i gang. Kassererne i Sogn og Fjordane hadde som de første, stiftet forening allerede i 1914. Ikke lenge etter kom Østfold som stiftet sin fylkesforening i 1916. Og det er ingen tvil om at det var Østfoldlaget som tok det første initiativ til å få dannet et landsforbund. Møteboka defra viser nemlig at på generalforsamling 8.5.1918 ble styret pålagt ”at opta arbeide for dannelse av foreninger i andre amter med tanke paa sammenslutning til landsforbund.” Da dette gav gode resultater, ble det på ny generalforsamling i oktober 1919 vedtatt å innkalle til stiftelse av et forbund.
Stiftelsesmøtet ble åpnet av Østfoldforeningens formann J. A. Thøgersen, Skjeberg. Etter å ha ønsket velkommen og orientert om hensiktet med møtet, foreslo han Einar Østtorp fra Tune valgt som møtedirigent. Dette var et naturlig valg, ettersom også han representerte det fylkeslaget som hadde tatt initiativ til møtet.
Protokollen fra stiftelsesmøtet viser at et under sak 1 enstemmig ble besluttet å danne et landsforbund, og at det under sak 2 med 32 mot 11 stemmer ble bestemt at forbundet skulle ha navnet Norges Herredskasserforbund.
De 11 stemte for navnet Norges Herredskasserlag.
Under sak 3 ble det vedtatt lover som i styremøte ble innført i protokollen neste dag.
Under sak 4 ble det foretatt valg av 7 styremedlemmer med følgende utfall:
Einar Østtorp, Østfold (34 stemmer), J.C. Pindsle, Sandeherad, Vestfold (32 stemmer), Joh. Bremer, Hafslo, Sogn og Fjordane (32 stemmer), Otto Aasgaard Røken, Buskerud (31 stemmer), Alf Berglann, Stor-Elvdal, Hedmark (31 stemmer), Wilh. Bærøe, Oppegård, Akershus (26 stemmer), Lars Bjerketvedt, Eidanger, Telemark (25 stemmer).
Ved skriftlig votering ble deretter Einar Østtorp valgt til formann og J.C. Pindsle til nestformann.
Til varamann valgte man: L. Brodahl, Levanger, Nord-Trøndelag. J.A. Thøgersen, Skjeberg, Østfold, Emil Berge, Ringebu, Oppland, Knut Nordtorp, Fåberg, Oppland og Carl Frydendahl, Romedal, Hedmark.
Revisorer ble Johs. Kirkeng, Rakkestad, Østfold og Emil Fredriksen, Buskerud.
Videre tok stiftelsesmøtet opp følgende saker til behandling:
Sak 5: Lønnssaken
Sak 6: Pensjonsspørsmålet
Sak 7: Utpantinger og innfordringer av skatter
Sak 8: Skattelovens § 31. Utvidelse av adgangen til skatteoppkreving hos samtlige skattytere, hvor dette kan anvendes.
Forbundets lover ble de første årene gjenstand for mange endringer. Vi skal her se på noen av de viktigste.
Medlemskap
De første lover inneholdt ingen bestemmelser om hvem som kunne bli medlem av forbundet, og det er heller ingen holdepunkter for at noen slik bestemmelse kom inn de første årene. Men under de omfattende lovendringene i 1929 fikk § 2 følgende ordlyd:
”§ 2 Som medlemmer kan kun opptas herredskasserere eller den øverste ansvarlige leder for herredskassererkontorer og sogne kasserere. Dog kan kemnere i byer og ladesteder opptas hvis han synes å ha samme interesse som herredskassere. Æresmedlemmer kan innvelges av landsmøtet etter enstemmig fra forbundsstyret.”
Ved forskjellige anledninger var det også oppe forslag om å endre loven slik at også bokholdere og assistenter ved herredskassererkontorene kunne opptas som medlemmer, men dette vant aldri tilslutning.
Styret og fylkeslagene
Som det fremgår av den opprinnelige § 2 ble altså organisasjonen bygd opp på fylkeslagene. I fylker under fylkeslag var det anledning til direkte medlemskap.
Forbundets skulle ledes av et styre på 7 medlemmer, valgt på fritt grunnlag, samt av landsmøtet som bestod av 1 representant fra hvert fylkeslag. Alle medlemmer i forbundet, både medlemmene i fylkeslagene og de direkte medlemmene, kunne imidlertid møte på landsmøtet. Men det var bare de valgte representanter som hadde stemmerett.
På landsmøtet i Tromsø 1923 ble § 2 endret slik at alle medlemmene som møtte på landsmøtene fikk stemmerett. Dette førte selvsagt til at landsmøtene ble mer interessante for alle de som møtte opp uten å være valgte delegater.
Men i 1929 ble det igjen innført en begrensning i stemmeretten for de direkte medlemmene. Som kompensasjon skulle fylkeslagene få 2 valgte representanter til landsmøtet. Samtidig ble § 2 endret til § 3 (på grunn av den nye § 2 om medlemskap), og de øvrige paragrafer ble forskjøvet tilsvarende.
På landsmøte i Bodø 1939 ble det store forandringer med hensyn på forbundets ledelse. § 4 fra 1929 (opprinnelig § 3 fra 1919) ble endret.
Avholdelse av landsmøter
Ifølge lovens § 5 skulle landsmøter avholdes hvert år. På landsmøtet i Lillehammer 1925 kom det forslag om endring av denne bestemmelse slik at landsmøter skulle holdes bare hvert annet år. Dette var det imidlertid delte meninger om, og forslaget falt med 20 mot 14 stemmer. For å komme mindretallet litt i møte, ble det da framsatt et kompromissforslag som gikk ut på at landsmøter ”som regel skulle holdes hvert år”. Men samtidig skulle styret ha fullmakt til å ”innstille” møtet ”hvis den økonomiske situasjon gjør det ønskelig, og saker av nevnverdig betydning ikke foreligger”. Dette forslaget ble vedtatt med stort flertall. Den muligheten som styret her fikk til å avlyse landsmøtet, ble benyttet første gang i 1927, og senere også i 1932 og 1934. Ellers ble landsmøter avholdt hvert år fram til krigen. Ved lovendring i 1939 ble § 5 endret slik at landsmøte ”som regel skulle holdes annenhvert år.”
Medlemsbladet
Utgivelse av medlemsbladet ”Herredskassereren” startet i 1922, og var således ikke nevnt i de første lover. Men i 1929 ble tiltaket lovfestet i en ny § 11. Paragrafen ble i 1939 en tilføyelse (3. ledd), og den fullstendige teksten ble da slik:
§ 11 Forbundet utgir avisen ”Herredskassereren”.
Regnskapsførselen og kontingenten bestemmes av landsmøtet, som velger eventuelt redaksjonsutvalg, redaktør og forretningsfører samt bestemmer disse godtgjørelse.
I fall redaktøren ikke er herredskasserer og medlem av sentralstyret skal en av dette styre styre være tilsynsmann for bladet. Denne velges av sentralstyret.”
Store saker de første årene
Lønnssaken
En av de saker som trolig var medvirkende til dannelse av Herredskassererforbundet, var lønnsaken. Dette særlig fordi avlønningssystemene for herredskassererne rundt i landet var svært ulike. I mange år framover ble lønnsspørsmålet et meget sentralt tema i forbundet.
Allerede på det konstituerende møte i 1919 ble følgende beslutning gjort: ”Det pålegges landsstyret å innhente oppgaver over lønningene fra de forskjellige fylker, og på grunnlag herpå gjøre utdrag til ensartet lønningsmåte for herredskassererne, og forelegges disse for fylkesforeningene, før de sendes til kommune, fylke og stat.”
På grunnlag av innkomne oppgaver ble det så satt opp en ”normal-tabell”, gjelden for hele landet. Det ble understreket at denne ”tariffen” nøye måtte overholdes, og at fravikelser måtte innberettes til forbundsstyret. Tariffen ble godkjent av landsmøtet i Oslo i 1920. Senere ble den revidert på hvert landsmøte fram til 1923, men deretter ble den stående uendret i flere år.
Forbundet var også svært opptatt av at herredskassererne skulle bli sikret forhandlingsrett. Spørsmålet om innmeldelse i Norges Kommuneforbund og/eller Kommunale Funksjonærers Landsforbund var derfor oppe til drøfting på landsmøtene både i Molde i 1936 og Kristiansand i 1937. Det ble imidlertid ingen avstemming i saken på noen av disse landsmøtene. Men på landsmøtet i Tønsberg 1938 hadde styret utarbeidet et meget interessant forslag. Dette gikk ut på at herredskassererne, etter vedtak i den enkelte kommune, skulle sikres forhandlingsrett, og at denne rett skulle utøves av fylkeslagene gjennom forhandlingsutvalg i hvert fylke. Forslaget ble enstemmig vedtatt, og styret noterte seg for en stor seier.
I Herredskassereren nr. 6 dette året står det følgende: ”Vi vil håpe at disse beslutninger vil bli til gavn og glede for Norges herredskassererstand, og at vedtakelsen av dem må bli en merkepel i forbundets historie.”
Pensjonsspørsmålet
Dette var også i mange år en meget viktig sak for forbundet. I møtereferatene forekommer flere eksempler på at herredskassererne har bedt forbundet om bistand i forbindelse med manglene pensjonsrettigheter. Noen kan ha jobbet i kommune i 30-40 år, men ved avgang er det ingen avklaring med hensyn til pensjon.
Det konstituerende møte i 1919 gjorde følgende vedtak: ”Det henstilles til landsstyret å undersøke og foreta det fornødne angående pensjonsordningen – forelegge dette for fylkesforeningene til uttalelse og av disse materialer utarbeide et andragende der forelegges kommune, fylke og stat.”
På landsmøte i Oslo i 1920 ble det enstemmig vedtatt at herredskassererne skulle søkes innlemmet i Statens Pensjonskasse, som var eneste offentlige pensjonsordning. Møtet var selvsagt fullt oppmerksom på at herredskassererne ikke var lønnet av staten, men mente likevel det ville vær et berettiget krav å bli med i Statens Pensjonskasse i og med at kassererne til stadighet utførte arbeid både for stat og fylke. Men saken førte ikke fram.
Det ble da forsøkt å få til en ordning gjennom de private forsikringsselskaper og/eller Norske Forenede, men ordningen ble for dyr. Forbundet ville likevel ikke gi opp denne saken, og etter vedtak på landsmøtet i Kristiansand 1924, ble det tatt opp med Norges Herredsforbund. Det ble rettet en ”henstilling om å oppta til behandling, og om mulig til sin løsning, spørsmålet om opprettelse av landskommunenes pensjonskasse, omfattende de funksjonærer som iflg. Gjeldende lov ikke kunne bli medlem av Statens Pensjonskasse.”
Da det ikke hadde kommet noen reaksjon fra Herredsforbundet i løpet av de neste år, ble saken tatt opp igjen underlandsmøtet i Lillehammer i 1925. Vedtaket fra 1924 ble gjentatt, og det ble gjort følgende tilføyelse:
”…eller at det ved lov blir sørget for at herredskassererne blant kommunale tjenestemenn blir pensjonert av sine kommuner.”
Men forbundet fikk ikke gehør for sitt syn. Det skulle enda gå mange år før pensjonsspørsmålet for herredskassererne (og også andre kommunale tjenestemenn) ble endelig løst. Men at vårt forbund her var en viktig pådriver kan det ikke herske tvil om.
Utpantingsretten
Også denne saken ble tatt opp på det konstituerende møte i 1919. Landsstyret ble da pålagt å innhente opplysninger og uttalelser om saken, og forelegge resultatet for neste landsmøte. Styret arbeidet rakst og effektivt, (som vanlig!) og på grunnlag av innhentede uttaleser ble saken forelagt landsmøtet i Oslo 1920 der følgende forslag ble vedtatt:
”Statsmyndighetene andras om snarest mulig å tillegge herredskassererne utpantingsforretningene for kommunale skatter, derunder også for fremmede kommuner. Da foranstående formentlig er avhengig av lovforandringer og vil kreve lengre tid for gjennomførelse, så finner landsforbundet å ville henstille til landets herredsstyrer snarest mulig, etter någjeldende bestemmelser, å overføre utpantingsforretningene for kommunale skatter til herredskassererne.”
Vedtaket ble sendt samtlige herredsstyrer i landet.
Under landsmøtet i Trondheim i 1921 var saken oppe på nytt. Vedtaket fra 1920 ble da gjentatt – og forsterket – med sterkt kritiske merknader til lensmennenes manglende interesse for å gjennomføre utpantingene, og for urimelig gebyrberegning. Forbundet kom dermed inn i en åpen kamp med lensmannsstanden, og det ble hevdet at lensmennene ”ikke kunne, og vel heller ikke ville, forstå det saklige grunnlag som forelå.”
Men lensmennene ga svar! De synes at herredskassererne ”forberedte et innhugg i en annens stands gjøremål og inntekter.”
Saken kom etter hvert inn i en uendelig saksgang mellom organisasjonene og staten. Under landsmøtet i Skien i 1932 ble det referert fra forbundets formann til og med hadde hatt fortrede for statsministeren og for fylkesmennene i Akershus for å prøve å fremtvinge en løsning. Men heller ikke dette førte fram, og saken ble lagt død i flere år.
Innkreving av statsskatt og skatt fra andre kommuner
En annen sak, der lensmennene også var sterkt involvert som vår ”motpart”, var spørsmålet om ikke herredskassererne burde overta all skatteinnfordring, inkludert statsskatt og skatt til andre kommuner som lensmennene nå hadde innkrevingen av. Spørsmålet ble drøftet på flere landsmøter i 20-årene, men forbundet kunne ikke bli enig om en konklusjon. Men så, etter at saken var utredet av en departemental komité, og denne komiteen hadde kommet til at en overføring av innkrevingsansvaret burde gjennomføres, ble det mer fart i saken. På landsmøtet i Bergen i 1933 foreslo styret overfor landsmøtet å godt utredningen. Det ble stemt over saken, men overraskende nok fikk ikke forslaget flertall! Dette førte til en hektisk ”korridoraktivitet” i forbundets ledelse, og i all hast ble det nedsatt en redaksjonskomité som på rekordtid kom men et nytt forslag. Etter en del drøftinger ble dette forslaget enstemmig vedtatt. Forslaget lød:
”Landsmøtet finner stort sett i prinsippet å kunne slutte seg til den foreliggende innstilling.
M.h.t. detaljene finner man å burde bemerke:
1. Man går ut fra at regnskapsordningen for de minste kommuner søkes gjennomført på den mest enkle og oversiktlige måte.
At det i det kommunale regnskapsvesen på en praktisk og oversiktlig måte søkes gjennomført kontantprinsipp for skatteregnskapet.
3. Man er enig i innstillingens prisnipp om at all skatteinnfordring bør tillegges en og samme institusjon – herredskassereren. Med hensyn til innfordring av statsskatten var det dog dissens.
4. Angående pantegebyrene bør disse disponeres for herredskassererne på samme måte som for lensmennene. Dette av hensyn til at den ene stand bør behandles på samme måte som den annen.
Som slutt bemerkning vil man på det kraftigste henstille til statsmaktene snarest mulig å få brakt den nye ordning i stand, da den menes å være til gavn for kommunene og samfunnet i det hele.”
Men, denne litt tidligere lansering av en slags ”skatt av årets inntekt” nådde ikke mål. Det viste seg at ”motparten” ble for sterk. Lensmennene ble ikke fritatt for innfordringen, og herredskassererne fikk ikke utvidet sine grenser. Men lensmannsbetjentene ble statsfunksjonærer.
Ensartet regnskapssystem
Etter initiativ fra fylkeslaget i Buskerud om en ”ensartet og praktisk regnskapsførsel for det hele land”, gjorde landsmøtet i Oslo følgende tiltak:
”Det henstilles til landets kommuner å gjøre henvendelse til, vedkommende departement (dvs. Justisdepartementet) om, at det fra dets side blir søkt utvirket foranledigelse til oppnåelse av en ensartet og forenklet kommunal regnskapsførsel, idet der forutsettes søkt samarbeid med Norges Herredskassererforbund, ved en av dette for anledningen nedsatt komite.”
Saken fattet betydelig interesse, departementet var enig i at spørsmålet burde utredes. Men også i ”andre kretser” fattet man interesse for saken, og umiddelbart etter at vedtaket var fattet, dukket forbundets trolig ”sponsor” opp. Det var konsul Sem fra Halden. (Kanskje mer kjent som en del av firmanavnet Sem & Stenersen!). Han var villig til å stillle kr 2.000 til rådighet for komiteen hvis han fikk en plass i den. OG det fikk han! Fra forbundet ble oppnevnt Einar Østtorp, Otto Aasgaard og Alf Berglann, mens departementet ved Statistisk Sentralbyrå ble representert med Carl Arneberg. Dermed kunne man starte arbeidet. I flere uker ble det jobbet i Oslo med å komme fram til et nytt budsjett- og regnskapssystem med skjemaer.
Komiteens endelige forslag, som ble behandlet på landsmøtet i Trondheim 1921, fikk full oppslutning, og det ble henstilt til alle landets kommuner i landet om å ta systemet i bruk. Og da Justisdepartementet godkjente at budsjettskjemaet kunne benyttes som prøve for budsjettåret 1992/23, trodde nok alle at saken var i havn. Men nå oppsto en uventet kompetansestrid med Norges Herredsforbund. Istedenfor å uttale seg om systemet, startet de en egen utredning med nye prinsipper. Våre folk fortvilte og hevdet at Herredsforbundet ”intet hensyn har tatt til vårt forbunds arbeid og interesse for det nye regnskapssystem”. Forbundet vårt tilbød også Herredsforbundet i stand og ekspertise, men ble ikke hørt. Dermed ble saken liggende i dødvann.
I 1924 vedtok departementet nye forskrifter for bykommunene, og saken ble på nytt aktualisert.
For å få en løsning også for landskommunene, henstilte landsmøtet i Kristiansand i 1924 til departementet om å ta all mulig hensyn til ”vårt” foreslåtte regnskapssystem, og la dette bli grunnlaget for disse. Men saken kom ingen vei. Dette hadde nok sammenheng med at vårt forbund hadde reservert seg sterkt overfor anordningsprinsippet og det dobbelte bokholderi, da de var i tvil om herredskassererne behersket dette systemet godt nok.
Dermed gikk tiden, og det var nok helt på sin plass når departementet i 1926 tok affære og oppnevnte en helt ny komité med byråsjef Vries-Hassel som formann, og der vårt forbund og Herredsforbundet fikk med hver sine representanter. Men av en eller annen grunn stoppet arbeidet opp også denne gang, og på tross av flere henvendelser fra vårt forbund gikk tiden helt fram til høsten 1932 før komiteen kunne gi beskjed om at en innstilling var sendt departementet.
Så endelig, i februar 1936, 16 år etter at saken var tatt opp, forelå rundskrivet fra departementet som fortalte at nye budsjett- og regnskapsforskrifter var vedtatt og skulle tre i kraft fra 1.7.1936. Forskriftene var basert på dobbelt bokholderi, og var oppdelt i et driftsregnskap og et kapitalregnskap. Kontobetegnelsen var en blanding av romertall og arabiske tall, samt store og små bokstaver. Kommunekassens kontostreng hadde for eksempel betegnelsen ”IID2 a”, men politikerne var nok mer opptatte av posten ”XIV A 2” – reservert for tilleggsbevilgninger. Forskriftene fra 1936 fikk et forholdsvis langt liv. Riktignok ble det foretatt en del viktige endringer både i 1942 og 1956, men hovedprinsippene forble uendret helt fram til 1.1.1972.”
Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund ble stiftet 9. desember 1919 i Kristiania. Av protokollen går det fram at møtet var kommet i stand ”efter forutgående bekjentgjørelser ved cirkulærer til de stiftede fylkesforeninger i landet, og til de enkelte kasserere i landet i et antall av ca. 400”.
I forbindelse med forbundets 75-års jubileum ble det utgitt en jubileumsberetning. I anledning 90-års jubileet gjengis litt fra denne beretningen, som forteller hvordan forbundet ble til, og hva som var de største sakene i begynnelsen.
”Norges Herredskassererforbund ble stiftet 9. desember 1919 i møte på Hotell Norge, Kristiania.
I 1919 var det flere fylkesforeninger i gang. Kassererne i Sogn og Fjordane hadde som de første, stiftet forening allerede i 1914. Ikke lenge etter kom Østfold som stiftet sin fylkesforening i 1916. Og det er ingen tvil om at det var Østfoldlaget som tok det første initiativ til å få dannet et landsforbund. Møteboka defra viser nemlig at på generalforsamling 8.5.1918 ble styret pålagt ”at opta arbeide for dannelse av foreninger i andre amter med tanke paa sammenslutning til landsforbund.” Da dette gav gode resultater, ble det på ny generalforsamling i oktober 1919 vedtatt å innkalle til stiftelse av et forbund.
Stiftelsesmøtet ble åpnet av Østfoldforeningens formann J. A. Thøgersen, Skjeberg. Etter å ha ønsket velkommen og orientert om hensiktet med møtet, foreslo han Einar Østtorp fra Tune valgt som møtedirigent. Dette var et naturlig valg, ettersom også han representerte det fylkeslaget som hadde tatt initiativ til møtet.
Protokollen fra stiftelsesmøtet viser at et under sak 1 enstemmig ble besluttet å danne et landsforbund, og at det under sak 2 med 32 mot 11 stemmer ble bestemt at forbundet skulle ha navnet Norges Herredskasserforbund.
De 11 stemte for navnet Norges Herredskasserlag.
Under sak 3 ble det vedtatt lover som i styremøte ble innført i protokollen neste dag.
Under sak 4 ble det foretatt valg av 7 styremedlemmer med følgende utfall:
Einar Østtorp, Østfold (34 stemmer), J.C. Pindsle, Sandeherad, Vestfold (32 stemmer), Joh. Bremer, Hafslo, Sogn og Fjordane (32 stemmer), Otto Aasgaard Røken, Buskerud (31 stemmer), Alf Berglann, Stor-Elvdal, Hedmark (31 stemmer), Wilh. Bærøe, Oppegård, Akershus (26 stemmer), Lars Bjerketvedt, Eidanger, Telemark (25 stemmer).
Ved skriftlig votering ble deretter Einar Østtorp valgt til formann og J.C. Pindsle til nestformann.
Til varamann valgte man: L. Brodahl, Levanger, Nord-Trøndelag. J.A. Thøgersen, Skjeberg, Østfold, Emil Berge, Ringebu, Oppland, Knut Nordtorp, Fåberg, Oppland og Carl Frydendahl, Romedal, Hedmark.
Revisorer ble Johs. Kirkeng, Rakkestad, Østfold og Emil Fredriksen, Buskerud.
Videre tok stiftelsesmøtet opp følgende saker til behandling:
Sak 5: Lønnssaken
Sak 6: Pensjonsspørsmålet
Sak 7: Utpantinger og innfordringer av skatter
Sak 8: Skattelovens § 31. Utvidelse av adgangen til skatteoppkreving hos samtlige skattytere, hvor dette kan anvendes.
Forbundets lover ble de første årene gjenstand for mange endringer. Vi skal her se på noen av de viktigste.
Medlemskap
De første lover inneholdt ingen bestemmelser om hvem som kunne bli medlem av forbundet, og det er heller ingen holdepunkter for at noen slik bestemmelse kom inn de første årene. Men under de omfattende lovendringene i 1929 fikk § 2 følgende ordlyd:
”§ 2 Som medlemmer kan kun opptas herredskasserere eller den øverste ansvarlige leder for herredskassererkontorer og sogne kasserere. Dog kan kemnere i byer og ladesteder opptas hvis han synes å ha samme interesse som herredskassere. Æresmedlemmer kan innvelges av landsmøtet etter enstemmig fra forbundsstyret.”
Ved forskjellige anledninger var det også oppe forslag om å endre loven slik at også bokholdere og assistenter ved herredskassererkontorene kunne opptas som medlemmer, men dette vant aldri tilslutning.
Styret og fylkeslagene
Som det fremgår av den opprinnelige § 2 ble altså organisasjonen bygd opp på fylkeslagene. I fylker under fylkeslag var det anledning til direkte medlemskap.
Forbundets skulle ledes av et styre på 7 medlemmer, valgt på fritt grunnlag, samt av landsmøtet som bestod av 1 representant fra hvert fylkeslag. Alle medlemmer i forbundet, både medlemmene i fylkeslagene og de direkte medlemmene, kunne imidlertid møte på landsmøtet. Men det var bare de valgte representanter som hadde stemmerett.
På landsmøtet i Tromsø 1923 ble § 2 endret slik at alle medlemmene som møtte på landsmøtene fikk stemmerett. Dette førte selvsagt til at landsmøtene ble mer interessante for alle de som møtte opp uten å være valgte delegater.
Men i 1929 ble det igjen innført en begrensning i stemmeretten for de direkte medlemmene. Som kompensasjon skulle fylkeslagene få 2 valgte representanter til landsmøtet. Samtidig ble § 2 endret til § 3 (på grunn av den nye § 2 om medlemskap), og de øvrige paragrafer ble forskjøvet tilsvarende.
På landsmøte i Bodø 1939 ble det store forandringer med hensyn på forbundets ledelse. § 4 fra 1929 (opprinnelig § 3 fra 1919) ble endret.
Avholdelse av landsmøter
Ifølge lovens § 5 skulle landsmøter avholdes hvert år. På landsmøtet i Lillehammer 1925 kom det forslag om endring av denne bestemmelse slik at landsmøter skulle holdes bare hvert annet år. Dette var det imidlertid delte meninger om, og forslaget falt med 20 mot 14 stemmer. For å komme mindretallet litt i møte, ble det da framsatt et kompromissforslag som gikk ut på at landsmøter ”som regel skulle holdes hvert år”. Men samtidig skulle styret ha fullmakt til å ”innstille” møtet ”hvis den økonomiske situasjon gjør det ønskelig, og saker av nevnverdig betydning ikke foreligger”. Dette forslaget ble vedtatt med stort flertall. Den muligheten som styret her fikk til å avlyse landsmøtet, ble benyttet første gang i 1927, og senere også i 1932 og 1934. Ellers ble landsmøter avholdt hvert år fram til krigen. Ved lovendring i 1939 ble § 5 endret slik at landsmøte ”som regel skulle holdes annenhvert år.”
Medlemsbladet
Utgivelse av medlemsbladet ”Herredskassereren” startet i 1922, og var således ikke nevnt i de første lover. Men i 1929 ble tiltaket lovfestet i en ny § 11. Paragrafen ble i 1939 en tilføyelse (3. ledd), og den fullstendige teksten ble da slik:
§ 11 Forbundet utgir avisen ”Herredskassereren”.
Regnskapsførselen og kontingenten bestemmes av landsmøtet, som velger eventuelt redaksjonsutvalg, redaktør og forretningsfører samt bestemmer disse godtgjørelse.
I fall redaktøren ikke er herredskasserer og medlem av sentralstyret skal en av dette styre styre være tilsynsmann for bladet. Denne velges av sentralstyret.”
Store saker de første årene
Lønnssaken
En av de saker som trolig var medvirkende til dannelse av Herredskassererforbundet, var lønnsaken. Dette særlig fordi avlønningssystemene for herredskassererne rundt i landet var svært ulike. I mange år framover ble lønnsspørsmålet et meget sentralt tema i forbundet.
Allerede på det konstituerende møte i 1919 ble følgende beslutning gjort: ”Det pålegges landsstyret å innhente oppgaver over lønningene fra de forskjellige fylker, og på grunnlag herpå gjøre utdrag til ensartet lønningsmåte for herredskassererne, og forelegges disse for fylkesforeningene, før de sendes til kommune, fylke og stat.”
På grunnlag av innkomne oppgaver ble det så satt opp en ”normal-tabell”, gjelden for hele landet. Det ble understreket at denne ”tariffen” nøye måtte overholdes, og at fravikelser måtte innberettes til forbundsstyret. Tariffen ble godkjent av landsmøtet i Oslo i 1920. Senere ble den revidert på hvert landsmøte fram til 1923, men deretter ble den stående uendret i flere år.
Forbundet var også svært opptatt av at herredskassererne skulle bli sikret forhandlingsrett. Spørsmålet om innmeldelse i Norges Kommuneforbund og/eller Kommunale Funksjonærers Landsforbund var derfor oppe til drøfting på landsmøtene både i Molde i 1936 og Kristiansand i 1937. Det ble imidlertid ingen avstemming i saken på noen av disse landsmøtene. Men på landsmøtet i Tønsberg 1938 hadde styret utarbeidet et meget interessant forslag. Dette gikk ut på at herredskassererne, etter vedtak i den enkelte kommune, skulle sikres forhandlingsrett, og at denne rett skulle utøves av fylkeslagene gjennom forhandlingsutvalg i hvert fylke. Forslaget ble enstemmig vedtatt, og styret noterte seg for en stor seier.
I Herredskassereren nr. 6 dette året står det følgende: ”Vi vil håpe at disse beslutninger vil bli til gavn og glede for Norges herredskassererstand, og at vedtakelsen av dem må bli en merkepel i forbundets historie.”
Pensjonsspørsmålet
Dette var også i mange år en meget viktig sak for forbundet. I møtereferatene forekommer flere eksempler på at herredskassererne har bedt forbundet om bistand i forbindelse med manglene pensjonsrettigheter. Noen kan ha jobbet i kommune i 30-40 år, men ved avgang er det ingen avklaring med hensyn til pensjon.
Det konstituerende møte i 1919 gjorde følgende vedtak: ”Det henstilles til landsstyret å undersøke og foreta det fornødne angående pensjonsordningen – forelegge dette for fylkesforeningene til uttalelse og av disse materialer utarbeide et andragende der forelegges kommune, fylke og stat.”
På landsmøte i Oslo i 1920 ble det enstemmig vedtatt at herredskassererne skulle søkes innlemmet i Statens Pensjonskasse, som var eneste offentlige pensjonsordning. Møtet var selvsagt fullt oppmerksom på at herredskassererne ikke var lønnet av staten, men mente likevel det ville vær et berettiget krav å bli med i Statens Pensjonskasse i og med at kassererne til stadighet utførte arbeid både for stat og fylke. Men saken førte ikke fram.
Det ble da forsøkt å få til en ordning gjennom de private forsikringsselskaper og/eller Norske Forenede, men ordningen ble for dyr. Forbundet ville likevel ikke gi opp denne saken, og etter vedtak på landsmøtet i Kristiansand 1924, ble det tatt opp med Norges Herredsforbund. Det ble rettet en ”henstilling om å oppta til behandling, og om mulig til sin løsning, spørsmålet om opprettelse av landskommunenes pensjonskasse, omfattende de funksjonærer som iflg. Gjeldende lov ikke kunne bli medlem av Statens Pensjonskasse.”
Da det ikke hadde kommet noen reaksjon fra Herredsforbundet i løpet av de neste år, ble saken tatt opp igjen underlandsmøtet i Lillehammer i 1925. Vedtaket fra 1924 ble gjentatt, og det ble gjort følgende tilføyelse:
”…eller at det ved lov blir sørget for at herredskassererne blant kommunale tjenestemenn blir pensjonert av sine kommuner.”
Men forbundet fikk ikke gehør for sitt syn. Det skulle enda gå mange år før pensjonsspørsmålet for herredskassererne (og også andre kommunale tjenestemenn) ble endelig løst. Men at vårt forbund her var en viktig pådriver kan det ikke herske tvil om.
Utpantingsretten
Også denne saken ble tatt opp på det konstituerende møte i 1919. Landsstyret ble da pålagt å innhente opplysninger og uttalelser om saken, og forelegge resultatet for neste landsmøte. Styret arbeidet rakst og effektivt, (som vanlig!) og på grunnlag av innhentede uttaleser ble saken forelagt landsmøtet i Oslo 1920 der følgende forslag ble vedtatt:
”Statsmyndighetene andras om snarest mulig å tillegge herredskassererne utpantingsforretningene for kommunale skatter, derunder også for fremmede kommuner. Da foranstående formentlig er avhengig av lovforandringer og vil kreve lengre tid for gjennomførelse, så finner landsforbundet å ville henstille til landets herredsstyrer snarest mulig, etter någjeldende bestemmelser, å overføre utpantingsforretningene for kommunale skatter til herredskassererne.”
Vedtaket ble sendt samtlige herredsstyrer i landet.
Under landsmøtet i Trondheim i 1921 var saken oppe på nytt. Vedtaket fra 1920 ble da gjentatt – og forsterket – med sterkt kritiske merknader til lensmennenes manglende interesse for å gjennomføre utpantingene, og for urimelig gebyrberegning. Forbundet kom dermed inn i en åpen kamp med lensmannsstanden, og det ble hevdet at lensmennene ”ikke kunne, og vel heller ikke ville, forstå det saklige grunnlag som forelå.”
Men lensmennene ga svar! De synes at herredskassererne ”forberedte et innhugg i en annens stands gjøremål og inntekter.”
Saken kom etter hvert inn i en uendelig saksgang mellom organisasjonene og staten. Under landsmøtet i Skien i 1932 ble det referert fra forbundets formann til og med hadde hatt fortrede for statsministeren og for fylkesmennene i Akershus for å prøve å fremtvinge en løsning. Men heller ikke dette førte fram, og saken ble lagt død i flere år.
Innkreving av statsskatt og skatt fra andre kommuner
En annen sak, der lensmennene også var sterkt involvert som vår ”motpart”, var spørsmålet om ikke herredskassererne burde overta all skatteinnfordring, inkludert statsskatt og skatt til andre kommuner som lensmennene nå hadde innkrevingen av. Spørsmålet ble drøftet på flere landsmøter i 20-årene, men forbundet kunne ikke bli enig om en konklusjon. Men så, etter at saken var utredet av en departemental komité, og denne komiteen hadde kommet til at en overføring av innkrevingsansvaret burde gjennomføres, ble det mer fart i saken. På landsmøtet i Bergen i 1933 foreslo styret overfor landsmøtet å godt utredningen. Det ble stemt over saken, men overraskende nok fikk ikke forslaget flertall! Dette førte til en hektisk ”korridoraktivitet” i forbundets ledelse, og i all hast ble det nedsatt en redaksjonskomité som på rekordtid kom men et nytt forslag. Etter en del drøftinger ble dette forslaget enstemmig vedtatt. Forslaget lød:
”Landsmøtet finner stort sett i prinsippet å kunne slutte seg til den foreliggende innstilling.
M.h.t. detaljene finner man å burde bemerke:
1. Man går ut fra at regnskapsordningen for de minste kommuner søkes gjennomført på den mest enkle og oversiktlige måte.
At det i det kommunale regnskapsvesen på en praktisk og oversiktlig måte søkes gjennomført kontantprinsipp for skatteregnskapet.
3. Man er enig i innstillingens prisnipp om at all skatteinnfordring bør tillegges en og samme institusjon – herredskassereren. Med hensyn til innfordring av statsskatten var det dog dissens.
4. Angående pantegebyrene bør disse disponeres for herredskassererne på samme måte som for lensmennene. Dette av hensyn til at den ene stand bør behandles på samme måte som den annen.
Som slutt bemerkning vil man på det kraftigste henstille til statsmaktene snarest mulig å få brakt den nye ordning i stand, da den menes å være til gavn for kommunene og samfunnet i det hele.”
Men, denne litt tidligere lansering av en slags ”skatt av årets inntekt” nådde ikke mål. Det viste seg at ”motparten” ble for sterk. Lensmennene ble ikke fritatt for innfordringen, og herredskassererne fikk ikke utvidet sine grenser. Men lensmannsbetjentene ble statsfunksjonærer.
Ensartet regnskapssystem
Etter initiativ fra fylkeslaget i Buskerud om en ”ensartet og praktisk regnskapsførsel for det hele land”, gjorde landsmøtet i Oslo følgende tiltak:
”Det henstilles til landets kommuner å gjøre henvendelse til, vedkommende departement (dvs. Justisdepartementet) om, at det fra dets side blir søkt utvirket foranledigelse til oppnåelse av en ensartet og forenklet kommunal regnskapsførsel, idet der forutsettes søkt samarbeid med Norges Herredskassererforbund, ved en av dette for anledningen nedsatt komite.”
Saken fattet betydelig interesse, departementet var enig i at spørsmålet burde utredes. Men også i ”andre kretser” fattet man interesse for saken, og umiddelbart etter at vedtaket var fattet, dukket forbundets trolig ”sponsor” opp. Det var konsul Sem fra Halden. (Kanskje mer kjent som en del av firmanavnet Sem & Stenersen!). Han var villig til å stillle kr 2.000 til rådighet for komiteen hvis han fikk en plass i den. OG det fikk han! Fra forbundet ble oppnevnt Einar Østtorp, Otto Aasgaard og Alf Berglann, mens departementet ved Statistisk Sentralbyrå ble representert med Carl Arneberg. Dermed kunne man starte arbeidet. I flere uker ble det jobbet i Oslo med å komme fram til et nytt budsjett- og regnskapssystem med skjemaer.
Komiteens endelige forslag, som ble behandlet på landsmøtet i Trondheim 1921, fikk full oppslutning, og det ble henstilt til alle landets kommuner i landet om å ta systemet i bruk. Og da Justisdepartementet godkjente at budsjettskjemaet kunne benyttes som prøve for budsjettåret 1992/23, trodde nok alle at saken var i havn. Men nå oppsto en uventet kompetansestrid med Norges Herredsforbund. Istedenfor å uttale seg om systemet, startet de en egen utredning med nye prinsipper. Våre folk fortvilte og hevdet at Herredsforbundet ”intet hensyn har tatt til vårt forbunds arbeid og interesse for det nye regnskapssystem”. Forbundet vårt tilbød også Herredsforbundet i stand og ekspertise, men ble ikke hørt. Dermed ble saken liggende i dødvann.
I 1924 vedtok departementet nye forskrifter for bykommunene, og saken ble på nytt aktualisert.
For å få en løsning også for landskommunene, henstilte landsmøtet i Kristiansand i 1924 til departementet om å ta all mulig hensyn til ”vårt” foreslåtte regnskapssystem, og la dette bli grunnlaget for disse. Men saken kom ingen vei. Dette hadde nok sammenheng med at vårt forbund hadde reservert seg sterkt overfor anordningsprinsippet og det dobbelte bokholderi, da de var i tvil om herredskassererne behersket dette systemet godt nok.
Dermed gikk tiden, og det var nok helt på sin plass når departementet i 1926 tok affære og oppnevnte en helt ny komité med byråsjef Vries-Hassel som formann, og der vårt forbund og Herredsforbundet fikk med hver sine representanter. Men av en eller annen grunn stoppet arbeidet opp også denne gang, og på tross av flere henvendelser fra vårt forbund gikk tiden helt fram til høsten 1932 før komiteen kunne gi beskjed om at en innstilling var sendt departementet.
Så endelig, i februar 1936, 16 år etter at saken var tatt opp, forelå rundskrivet fra departementet som fortalte at nye budsjett- og regnskapsforskrifter var vedtatt og skulle tre i kraft fra 1.7.1936. Forskriftene var basert på dobbelt bokholderi, og var oppdelt i et driftsregnskap og et kapitalregnskap. Kontobetegnelsen var en blanding av romertall og arabiske tall, samt store og små bokstaver. Kommunekassens kontostreng hadde for eksempel betegnelsen ”IID2 a”, men politikerne var nok mer opptatte av posten ”XIV A 2” – reservert for tilleggsbevilgninger. Forskriftene fra 1936 fikk et forholdsvis langt liv. Riktignok ble det foretatt en del viktige endringer både i 1942 og 1956, men hovedprinsippene forble uendret helt fram til 1.1.1972.”